Profet i eget land: Christian Vennerød om økonomi, skatt, sparing og livet

Christian Vennerød er redaktør i Dine Penger

Anarkisten, mangemillionæren og provokatøren Christian Vennerød (69) er ikke som folk flest. Og har heller ikke tenkt å bli det.

Det går ikke mange minuttene før han er i gang: Politikerne er maktkorrupte, kultureliten snobbete, det norske finanssystemet for komplisert, journalister er ødelagte, skolen og lærerne udugelige… Det er ikke måte på hvor dårlig det står til. Børsen derimot, kapitalismens katedral, DER får du de store lærdommene i livet.

– På børsen skjer hele tiden en kvalifisert gjetning om fremtiden, av alle mulige mennesker. Børsen er et virkelighetsspill, som gir deg en unik lærdom om livet. Alle kan delta, du kan utfordre de store finansgutta, og har du rett, vinner du. Børsen er det beste forstørrelsesglasset til fremtiden.

Han fortsetter uten antydning til å trekke pusten:

– Likevel vil mange heller tro på Snåsamannen. Det forteller hvor dårlig stilt vi er i Norge. Det er redselsfullt. Skammelig, vil jeg si.

På ett vis er Christian Vennerød et mysterium. På utsiden er han en tredjegenerasjons Frogner-gutt, som spiller tennis og golf, bor staselig til i en Magnus Poulsson-tegnet funkisvilla over tre etasjer på Skøyen, med svømmebasseng og franskdesignet bordtennisbord i hagen. En mann med feriehus i Marbella og millioner i formue, som møter oss i rosablomstret vest over hvit skjorte med initialene «CV» brodert inn i skjorteslaget.

Han har alle karakteristika av en klassisk, konservativ liberaler, en som stemmer Høyre, menger seg med kultureliten og elsker å gå i operaen. Men det stemmer ikke med virkeligheten. Innsiden er på mange vis et vrengebilde av utsiden.

Han er anarkist, med inngrodd forakt for makten, en yndet debattant og provokatør, kjent for spissformuleringer som kan få de mest vidsynte til å sette kaffen i vrangstrupen. Legalisere hasj? Hvorfor ikke? Gjøre Slottet om til bokollektiv for husløse? Kjempeidé! Dette er bare noen av Christians mange kontroversielle utspill.

Men først: Litt om hva siviløkonomen og forretningsmannen driver med i dag.

Fra hjemmekontoret i andre etasje investerer han i selskaper, hovedsakelig innen eiendom, og sitter i noen styrer. Og han driver Vennerød Forlag, som utgir brettspill. De siste årene har forlaget utviklet «QuizDan», «Newton», «Finn Bjelkes Popquiz», «20 spørsmål med Trond Viggo» og ett som kunne vært tittelen på selvbiografien: «Politisk ukorrekt», et humorspill som går ut på å lage de mest drøye setningene.

– Det begynte med at vi lagde «Smarte penger», en klar forbedring av «Monopol». Monopol er et fantastisk spill, verdens mest solgte brettspill, men det går for treigt. Så vi lagde et spill med aksjer og fant opp turboterningen. Interessant nok har «Monopol» nå rappet turboterningen, sier han.

Han har satt seg rundt et lite, firkantet bord midt i stuen. Foran ham står en kaffekopp med skriften «Livet er kort, spill bridge». Han er landslagssjef på syvende året, en kortspillets Drillo.

– Jeg var med i NM i Monopol for noen år siden, det var kjempeinteressant. Han som vant var så imponerende, han klarte å forstå behovene til de andre spillerne – før de selv gjorde det. Han viste at det ikke er den fæle kapitalisten som vinner, men den som får i stand en handel som begge tjener på. Han ble siden verdensmester i Monopol.

– Hva med dataspill?

– Da jeg begynte å spille golf på data, ble jeg satt ut. Det var så lekkert! Alt var penere enn i virkeligheten. Men…

Han tar en sjelden pause i ordflyten.

– Jeg måtte slutte helt å spille «Football Manager».

– Ble du hekta?

– Ja, det var ille. Spillet ble for altoppslukende.

– Du ble spilleavhengig?

– Ja, det tok over livet mitt. Det er bare fem, seks år siden.

Det er visst ikke første gang. På ferie i Las Vegas, da han jobbet for Motorola i Silicon Valley, spilte han bort alle pengene på et blunk.

– Jeg spilte «blackjack» og trodde jeg kunne vinne ved å telle kortene, og se hvor mange ess og billedkort som var gått. Men det gikk for fort, jeg har ikke den «Rain Man»-hjernen som kreves. Så jeg tapte nesten alt.

Han smiler.

– Men så satset jeg de siste slantene på pokerbordet, vant en pott og ga meg. Heldigvis.

Faren var filmskaper med en fortid som tysk bombegissel under krigen da engelskmennene truet med å sprenge Victoria terrasse, der Gestapo holdt til. 18 år gammel meldte moren ham inn i Unge Høyre, men da han oppdaget det, meldte han seg straks ut igjen. Anarkisten i ham ble vekket i studietiden, da han etter siviløkonomstudiene tok mellomfag i sosiologi. Han tilbrakte tid på et skip og skrev om desentralisering av skipsmakten.

– Uten at det var tanken, ble det et anarkistisk prosjekt. Det handlet om å flytte makt nedover i organisasjonen.

I 1979 gikk han under 1. mai-parolen «Gjør Slottet om til bokollektiv for husløse» og han har laget bruksanvisninger for å få din egen radiosender – en protest mot NRK-monopolet. I alle år har han vært en forkjemper for individets frihet fremfor statlig kontroll.

– Er anarkisten i deg like sterk i dag?

– Ja. Ingenting rokker ved den.

– Noen vil kanskje si at det er et paradoks å være anarkist og mangemillionær?

– Jeg ser ikke det paradokset. Men jeg ingen typisk anarkist, og i Gateavisa forsøkte redaktør Syphillia Morgenstierne å stemple meg som en tennisspiller fra Oslo 2. Ikke røyket jeg hasj heller.

– Men du er for fri hasj?

– Jeg synes ikke vi skal sette folk i fengsel for noe som bare skader dem selv. Det er ikke noe staten har noe med å gjøre.

Gateavisa var anarkistenes medium og gjorde seg bemerket ved å skrive om saker andre medier ikke ville ta i. Christian jobbet der gratis, som de andre, ved siden av den «korrekte» jobben som konsulent i Statens teknologiske institutt. I avisens gullalder fra 1977 til 1981 laget Christian og to andre journalister «søppelsaken».

De dro hjem til statsministerkandidatene Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch og rappet søppelet deres. Saken skapte et rabalder.

– Valget ble et personvalg, ikke partivalg: Gro eller Kåre. Vi ville vise hvem de var, bak de politiske frasene.

De fant Kåres tale fra bursdagen, som viste at han egentlig var en mykere mann enn det som kom frem. Og de fant Gros slankediagram, som fortalte at vekten steg hver gang det var et politisk press mot henne.

– Det var tydelig at politikken ikke var bra for noen av dem. Det var et godt varsel for hva som skulle skje med dem begge mange år senere.

– Noen synes kanskje at dette bare var sladder?

– Vi viste hva disse politikerne slet med, og hvor lite du kunne stole på den versjonen om dem som ble gjengitt i pressen. Det flaue for norsk presse, var at ingen aviser nevnte dette. Ingen! De turte ikke å ta i det.

Skatteråd er en bok skrevet av Christian VennerødPå det tidspunktet hadde Christian for lengst oppdaget at det var folkeopplysning han brant for. Han skrev boken «Arbeid mindre, lev mer» og en bok om skatt. Den siste fikk rosende omtale i Dine Penger, og en dag inviterte redaktør Carsten O. Five ham til jobbintervju.

– Jeg hadde bestemt meg for å ta en annen jobb, og var kritisk og ærlig da jeg ble spurt om bladet. Jeg hadde mange forslag til forbedringer, og i stedet for å gå i forsvar sa Carsten: «God idé! Det gjør vi! Jobb sammen med meg og bli likestilt fra dag én, som redaktør og eier.»

– Det overbeviste meg. Her var det ikke noe byråkrati, et kameratslig arbeidsmiljø, og vi skulle lage et blad som betydde noe.

Det skulle bli et valg av stor betydning. Cirka 15 år senere solgte de bladet til Schibsted for 100 millioner kroner, selv skulle Christian få 30 millioner (etter skatt) rett inn på konto. Men ingen skal si det var en enkel reise. Halvannet år etter at han kom med, i 1988, var bladet på konkursens rand, Orkla skulle overta, men snudde i tolvte time.

I stedet gikk duoen Five og Vennerød i gang med risikoprosjektet å gjenreise det gjeldstyngede bladet for egen regning. Det klarte de på ett år.

– Vi mente at vi satt i en historisk posisjon, fordi «ingen» skrev om personlig økonomi, og vi visste hvordan vi skulle gjøre det. Men det forutsatte idealistiske journalister.

– Idealistiske journalister?

– Ja, ikke kynikere som er mer opptatt av maktforhold, statsøkonomi og finans. Vi var sære apostler som ville gjøre livet bedre for vanlige folk. Derfor gjorde Schibsted en feil ved å inkorporere bladet i VG.

Tre år etter at han og Five solgte Dine Penger, sluttet han i bladet.

– Jeg hadde aldri tenkt å slutte, men gjorde det fordi Schibsted ikke overholdt avtalen om å utvikle digitale løsninger. De forholdt seg ikke til en underskrevet avtale. Det punkterte meg.

– Så misfornøyd kunne du vel ikke være, dere hadde jo tjent 100 millioner på salget?

– Jo, jeg elsket Dine Penger. Hvis Schibsted hadde gjort det vi avtalte, hadde vi slått ut konkurransen, både digitalt og på papir, og beholdt posisjonen selv i dag. Husk: Vi var fire ganger så store som Kapital.

Nå går han mot kaffemaskinen på kjøkkenet, like ved er en rekke brettspill stablet oppå hverandre. Det er nesten som å være hjemme hos en tenåring. Du skal ikke så mye som nevne ordet spill før…

– Jeg mener spill er en måte å trene til livet på. Gode spill er etterligning av virkeligheten, og treningen i det å vinne og tape med samme sinn er en lærdom som kan overføres til det virkelige livet. Derfor kan jeg ikke FATTE at den alminnelige kulturoppfatningen er at spill er noe mindreverdig. Spill er konsentrert liv.

Nå er motoren fyrt opp, turtallet spinner i været. Ingenting kan stoppe ham.

– Mens å lese Hamsun, om to mennesker som lever på hver sin side av veien og IKKE snakker med hverandre, det skal være høyerestående? Eller å se noen synge i knebukser og parykker for en overklasse som INGEN har noe til overs for? Som subsidieres av dem som ikke liker det?

Han koser seg i sin egen argumentasjon nå.

– Det synes jeg er forkastelig.

Privacy Policy